Før strendene og vulkanturene var Lanzarote allerede gammel. Øyas første innbyggere, Majos-folket, kom fra Nord-Afrika mange århundrer før europeerne og lærte å overleve på en øy nesten uten ferskvann – de gjette geiter, dyrket bygg, samlet regnvann i fordypninger i fjellet og etterlot seg gåtefulle helleristninger og grunnmurene av steinhusene sine.
Europa snublet over Lanzarote ved inngangen til oppdagelsenes tidsalder. Øya har sitt moderne navn etter en genovesisk sjøfarer, Lancelotto Malocello, som ankom rundt begynnelsen av 1300-tallet. I 1402 gikk den normanniske ridderen Jean de Béthencourt i land i sør og innledet, med Lanzarote som utgangspunkt, den europeiske erobringen av Kanariøyene – og gjorde denne lille øya til porten inn til et helt arkipel.
Århundrene som fulgte, var harde og dramatiske. Fra sin høyde over Teguise speidet Castillo de Santa Bárbara etter seilene til pirater og kaperfarere – berbiske, engelske, franske – som herjet øya gang på gang; øyboerne lærte å gjemme seg i vulkangrotter som Cueva de los Verdes, hvis tunneler ga ly til hele landsbyer. Ved kysten står festninger som Castillo de San Gabriel og Castillo de San José fortsatt vakt over havnene i Arrecife.
Så kom vulkanen. De store utbruddene i 1730–1736 begravde noe av øyas mest fruktbare jord og drev mange familier til å utvandre – men de som ble igjen, fant opp nye måter å dyrke på aske, fra vinmarkene i La Geria til åkre dekket med vulkangrus. På 1800-tallet levde Lanzarote av salt, fiske og cochenillelusen, som ga et karmosinrødt fargestoff høyt verdsatt over hele Europa; havnebyen Arrecife ble hovedstad midt på 1800-tallet.
1900-tallet brakte øyas største forvandling: turismen – ledet, takket være César Manrique og en fremsynt generasjon, inn på en vei som vernet om øyas sjel. Dagens Lanzarote er summen av alle disse livene: gjetere fra urbefolkningen, sjøfarere, pirater, vinbønder og kunstnere. Gå hvor som helst på øya, og tusen år går med deg.