I seks år på 1730-tallet levde Lanzarote inne i et vulkanutbrudd. Fra 1730 åpnet jorden seg gang på gang vest på øya, og elver av lava begravde langsomt landsbyer, jordbruksland og alt annet i sin vei. En lokal prest, Andrés Lorenzo Curbelo, skrev ned det han så: fjell som reiste seg der det hadde vært sletter, nattehimler som lyste rødt, havet som kokte der lavaen møtte vannet. Da utbruddene endelig tok slutt i 1736, lå omtrent en fjerdedel av øya under en ny hud av lava og aske.
Det som var en katastrofe for bøndene på 1700-tallet, er i dag et av de mest ekstraordinære landskapene på planeten. Nasjonalparken Timanfaya – opprettet i 1974 – verner hjertet av dette området, de treffende navngitte Montañas del Fuego, ildfjellene. Nesten tre århundrer senere er vulkanen fortsatt varm under føttene. Noen få meter under overflaten er temperaturene så høye at parkens ansatte heller vann i borehull for å utløse øyeblikkelige geysirer av damp, og en restaurant tegnet av César Manrique griller maten over jordens egen naturlige varme.
Parkens Ruta de los Volcanes snor seg gjennom en verden som virker lånt fra en annen planet: hav av størknet lava, kratre i rust og kobber, askekløfter der den eneste bevegelsen er vinden. Landskapet er så urørt og så fremmedartet at forskere har brukt Lanzarotes vulkanske terreng til å forberede ferder til månen og Mars.
Ilden formet også kysten. Ved Los Hervideros slår bølgene inn i lavagrotter og blåsehull med en lyd som fjern torden. Ved El Golfo står halvparten av en vulkankjegle åpen mot havet og skjermer den berømte grønne lagunen sin. Og historien er ikke bare fjern fortid: Øyas siste utbrudd, ved Tao og Tinguatón, skjedde så sent som i 1824.
Lanzarote skjuler ikke arrene sine – øya gjorde dem til sin identitet. Å stå blant ildfjellene er å kjenne, stille og umiskjennelig, at jorden lever.