Her regner det mindre enn i enkelte utkanter av Sahara — og likevel produserer øya vin, søtpoteter, linser, løk og gresskar. Hemmeligheten er en bondeteknologi uten sidestykke i verden, oppfunnet etter utbruddene: enarenados. Bøndene oppdaget at et lag vulkansk aske fungerer som svamp for nattduggen og som lås for jordfuktigheten — og der vulkanen ikke hadde lagt den, fraktet de den selv, på kamelrygg, jorde for jorde. Legg til zocos (steinmurer mot vinden) i halvsirkel, hulene i La Geria og rekkene av terrasser, og du har et jordbrukslandskap så særegent at det studeres ved universiteter over halve verden. Heroisk jordbruk, kaller de det. Med god grunn.
La oss begynne med problemet, som er alvorlig: i Arrecife faller det i snitt litt over hundre millimeter nedbør i året — mindre enn mange steder i ørkenen — og det finnes verken en elv eller en kilde verdig navnet. Med de kortene burde jordbruk være umulig. Svaret fra bøndene på Lanzarote er ett av klodens mest oppfinnsomme jordbrukssystemer, født — som så mye annet her — av katastrofen i 1730.
Da vulkanasken begravde jordene, la bøndene merke til noe uventet: plantene som stakk opp gjennom picón (vulkansk grus), vokste bedre enn før. Den vulkanske grusen, svart og porøs, gjorde tre jobber samtidig. Om natten kjølner overflaten raskt og kondenserer duggen — gratis vanning fra luften. Om dagen fungerer den som lokk: den bremser fordampningen og holder på jordfuktigheten under seg. Og alltid temperer den mørke fargen jorden, mens porene lufter den. Enarenado var født: dyrking under et teppe av aske.
Der vulkanen ikke hadde delt ut gaven sin, fraktet bøndene den selv: hele generasjoner gravde ut picón i roferas-gropene, lastet den på kameler og kjerrer og spredte den — håndsbredd for håndsbredd — utover dyrkingsjorden. Tenk på det når du ser et svart og perfekt jorde: noen bygget det for hånd, lag på lag, som å flislegge en øy. Oppå enarenados vokser i dag søtpotetene, løken, linsene og de legendariske lokale potetene.
Vinden, den andre fienden, har sin egen arkitektur. I La Geria lever hver vinranke i en grop gravd ut i asken, i tillegg beskyttet av en zoco (steinmur mot vinden) — en halvsirkelformet tørrmur som leder passatvindene (alisios) bort. Tusenvis av groper og murer tegner dette landskapet av grønne kratere som ser ut som et kunstverk, men er et verk av tørst. I El Jable sår bøndene søtpoteter og vannmeloner rett under havsanden, som holder på fuktigheten slik picón gjør, beskyttet av levegger av stein eller rug. Og i dalene i nord klatrer steinterrasser oppover liene for å skrape til seg hver dråpe avrenning.
Hele systemet fungerer uten en eneste vannspreder: det er absolutt tørrlandsjordbruk — «heroisk jordbruk», kaller agronomene det — og landskapet er så eksepsjonelt at det trekker til seg forskere og har gjort La Geria både vernet og berømt. Den beste måten å hedre det på, er ved bordet: bestill lokale produkter — en salat med tørrlandstomater, litt linser, en vin fra området — og du smaker bokstavelig talt den mest elegante seieren noen bønder noen gang har vristet fra en vulkan.