Få steder på jorden bærer signaturen til én enkelt kunstner slik Lanzarote bærer César Manriques. Som maler, billedhugger, arkitekt og aktivist nøyde han seg ikke med å pynte øya si – han forandret måten den tenker om seg selv på.
Manrique ble født i Arrecife i 1919 og vokste opp med å svømme i havnene der og utforske de vulkanske ødemarkene. Etter kunststudier i Madrid og en tid i New York blant den moderne kunstens giganter vendte han hjem midt på 1960-tallet med en overbevisning som lød umulig: Lanzarote, den gang en fattig og lite kjent øy, kunne bli et av de vakreste stedene på planeten – hvis den nektet å etterligne noen andre.
Metoden hans var radikal for sin tid: la naturen lede, og la kunsten følge etter. I Jameos del Agua forvandlet han en kollapset vulkantunnel til et drømmeaktig rom med hager, et hvitt basseng og en konsertsal hengende inne i et lavarør – hjemsted for bittesmå blinde albinokrabber som knapt finnes noe annet sted. Ved Mirador del Río gjemte han et panoramautsiktspunkt inne i Famara-klippene, slik at arkitekturen forsvinner og bare utsikten – sundet El Río og øya La Graciosa – blir igjen. Hans eget hjem i Tahíche ble bygget inne i fem vulkanske bobler etterlatt av en lavastrøm; i dag huser det César Manrique-stiftelsen. Hans siste store verk, Jardín de Cactus, forvandlet et forlatt steinbrudd til en spiralformet hage med mer enn tusen kaktuser.
Du møter ham til og med i rundkjøringene: hans juguetes del viento – vindleker – er lekne metallskulpturer som snurrer i passatvinden, en påminnelse om at kunsten her tilhører alle, ikke museene.
Like viktig var det Manrique forhindret. Han kjempet utrettelig mot høyhusutbygging og visuell forurensning, og bidro til å holde Lanzarote lav, hvit og menneskelig i skala. Da han døde i 1992, var øya han hadde forestilt seg allerede blitt virkelighet – og i 1993 anerkjente UNESCO den som biosfærereservat.
Å reise gjennom Lanzarote er å føre en samtale med Manrique. Svaret hans finnes overalt: naturen først, alltid.